Det var på tide – at jeg kom meg opp på Norges tak, 2469 moh. Ikke bare er det Norges høyeste fjelltopp, men også Nord-Europas. Ivar hadde vært her før, som 9-åring.
Vi ankom Juvasshytta kvelden før, fikk i oss en 3-retters middag, og tok en forholdsvis tidlig kveld. Værmeldingene var gode.
Juvasshytta sett fra Juvasshøe like ved. Stien mot Galdhøpiggen som gå gjennom det steinete terrenget bak hytta, er tydelig. Hytta ligger på 1840 moh. Glittertind ruver i terrenget bak hytta.
Juvasshytta er ei av de eldste familiedrevne turisthyttene i Norge, og tilbyr overnatting i sesongen fra mai- september.
Vi våknet til en helt blå himmel denne dagen. Jeg kjente på en stor glede. Skulle dette altså bli så perfekte som man kunne ønske seg værmessig?
Perfekte forhold utenfor vinduet, må man kunne si. Galdhøpiggen ruver som den høyeste rett fram. Jeg er klar!Waiting-game, mens taulaget gjør seg klar. Nyter sola, og den varmer godt, ca 10-12 grader denne dagen.Det var vel omtrent 150 stk i taulaget denne dagen. Første del av turen er fra Juvasshytta og fram til brekanten på Styggebreen, ca 3 km.Turen over Styggebreen er ca 2 km. Snøen er løs og blaut over breen, og det kan være vanskelig å se om man trør i en sprekk. Men her føltes det helt trygt å gå pga taulaget. Det var stor snøsmelting og det rant mindre og store bekker flere steder over breen. Mye «slush» over isen, enkelte av sprekkene viste godt, og breen var ganske så skitten. Etter vel 40 min og 2 km er vi over Styggebreen, som å se svaner på vei sørover om høsten.Vi kunne ta oss en rast i steinura, mens alle kom seg ut av taulaget.
Den siste biten opp til toppen er kort, men bratt – selveste Piggura. Strekningen som gjenstår opp er kun 1 kilometer. Pga at det er bratt, så er dette den tyngste delen av turen.
Steinete som dette helt til topps. Toppen av Norge er innen rekkevidde. Steinhytta kan skimtes på toppen, den som kalles Piggehytta.Men først må man bestige litt stein!
Og endelig var man på toppen!
Piggehytta – også i Juvasshytta sitt eie. Den første hytta ble bygd i 1888 av Store Knut. Da kalt Volehytta. Den hadde 172 besøkende første året. Storm og uvær tok etter hvert denne hytta og Vesle Knut (sønn til Store Knut) bygde ny i 1926. Han hadde i alt 300 turer til toppen for å fullføre denne. Den stod til 1968 i en forferdelig storm. Dagens hytte var sett opp av døtrene til Vesle Knut, og denne sto ferdig i 1975, sannsynligvis med hjelp av noen sterke men. Denne er boltra fast i fjellet.
Etter en liten time på toppen, tok vi fatt på nedturen. Hovedfokus da var å holde seg oppreist på 2 føtter nedover Piggura.
Nytt taulag er på vei over Styggebreen. Sprekkene på Styggebreen. Skitten bre Snart tilbake i steinlandskapet igjen etter å ha returnert over breen. Så ser vi Juvasshytta og det blå Juvvatnet.
Galhøpiggen byr absolutt på en av Norges beste utsikt og jeg er glad jeg endelig fikk tatt denne turen. At været viste seg fra sin beste side gjorde selvfølgelig denne dagen til en minneverdig dag. Jeg skjønner godt at dette er en av de mest besøkte fjelltoppene i Jotunheimen og i Norge.
Fra toppen kunne vi se både Rondane, Glittertind, Snøhetta og store deler av fjellnorge.
Lang tur? Ja! Tung tur? Ja! Fin tur? Ja, så absolutt!
Dette bildet er tatt kvelden før, da vi var på vei opp Fløya. Den humpen der, er Tromsdalstinden. Siden vi kom til Tromsø by, har den ruvet der borte i øst fra bybildet, man ser den hele tiden. Den ser jo egentlig overkommelig å bestige – og det er den også. Men den koster litt krefter, det er mange bratte stigninger som skal forseres før man er ved toppvarden.
Tromsdalstinden 1238 moh – Tromsø sitt byfjell, tromsøværinger kaller den bare for «Tinden». Den ligger innerst og nord i Tromsdalen.
Vi parkerte rett innenfor TUIL Arena/idrettsparken. Her var det godt tilrettelagt parkering for oss turgåere. Ulempen er at man må gå 4 km på grusvei innover Tromsdalen til man kommer over i terreng. Fordelen er at man får mange skritt i beina. Har man sykkel kommer man raskt til stistart i terrenget, men det hadde ikke vi. Så da var det bare å ta beina fatt.
Grusveien er fin å gå på. Målet såg vi langt der framme, og ikke minst langt der oppe. Selve toppunktet gjemte seg inni tåka. Vi hadde tro på at den ville lette, værmeldingen var svært god.Storbjørka som falt i 1994. Stistart ut i terrenget starter like ved. Ved stistart måtte vi krysse Tromsdalselva. I første del av turen gikk vi gjennom en fin bjørkeskog. Snart gjennom skogen. Over tregrensa og en pust i bakken. Det var en svettefest i god varme.
Det var jevn og grei stigning oppover. Vi er her godt over tregrensa og de virkelige motbakkene kom til syne.
Denne første gode stigningen vi har foran oss her, er på godt 300 høydemeter. Terrenget er mye brattere enn det ser ut som på bildet.Allerede nå fin utsikt ned mot Tromsø by og tindene på Kvaløya. Et hjemmelaga skilt forteller oss at vi er på rett spor. Ivar tar fatt på første gode motbakke, i «baris», for varmt for t-skjorte.Utsikten må nytes underveis
Vi gikk det som er sommerruta opp til Tromsdalstinden. Etter den første ganske så bratte stigningen, kom det rå fjellandskapet fram. Terrenget er bratt og brutalt.
Herifra startet det nok en bratt stigning, med bratte stup rett ned, som følgende video viser. Terrenget var tørt og fint, og stien godt unna kanten. Trygt å gå.
Her har vi gått helt fra bebyggelsen som skimtes nedi dalen, så absolutt et godt stykke og mye stigning. Her er vi kommet såpass høyt opp at vi ser fjordene på sørsiden, Ramfjorden og Balsfjorden.
Det var et steinete terreng siste delen, og etter litt kravling og hopping fra stein til stein, kom toppvarden til syne. Endelig på 1238 moh.
Tromsdalstinden 1238 moh God utsikt ned til bysenteret i Tromsø og tindene på Kvaløya. På toppen er det et flott rundskue der en blant annet kan se Lyngsalpene i øst, bysenteret i Tromsø i nordvest og storhavet i nord og vest.
Etter å ha brukt litt tid på toppen og fått i oss energi, tok vi fatt på returen. Den gikk videre ned sørryggen mot Salen. Deretter fra Salen ned Grønnbakken til Tromsdalselva (vinterruta). Dermed blei det en flott rundtur i et fantastisk terreng.
Mye flott utsikt på vei ned sørryggen av Tromsdalstinden. Se bare her:
Hamperokken under min høyre arm. Ramfjorden med Nordbotn og Sørbotn til venstre i bilde. Balsfjorden mot høyre. Vi gikk forbi disse spesielle fjellformasjonene på vei ned.
En enslig rein møtte vi på – en (r)einstøingHer er vi snart nede ved Salen, og vi har tilbake lagt ca 500 høydemetre nedover. Det kjennes i beina. Og enda skal vi ytterligere 700 høydemetre ned.
Grønnbakken – strekningen fra Salen og ned til Tromsdalselva var skikkelig fin – og mye brattere enn hva som kommer fram på bildene. Men det var tørt, fint og lettgått.
Her hadde vi oss en fin rast ved ett vannhull. Flere steder på denne strekningen kom vannet rett ut av jorda/bakken.
Tydeligere sti blir det vel neppe.
Grønnbakken Nede ved Tromsdalselva kunne vi se tilbake på fjellet vi gikk opp på nordvest siden, og ned på sørsiden. Til slutt gjenstod bare 4 km på grusvei tilbake til bilen. Turen kjennes godt i beina. Vi var enige om at dagen derpå skulle være hviledag.
Går en et godt stykke over Fjellheisen, møter en først Vindfløya, og enda ett stykke lenger opp, er Fløya. Vi la merke til at de fleste stoppet ved Vindfløya, men anbefaler å gå hakket lenger opp. Da er du på Fløya, og helt alene i terrenget.
Vi starta seint utpå kvelden. Planen var livets første fjelltur i midnattsol. Og jammen blei det en kveld med de beste forhold.
Vi parkerte ved Fjellheisen. Derifra gikk vi til enden av Fløyvegen hvor sherpatrappene starter. Derifra går det relativt bratt oppover Fjellaksla på fine trappetrinn. Anslagsvis 330 høydemetre opp til Fjellstua og utsiktsplatået.
Utsikten er fin underveis. Etter en halvtimes tid er vi på toppen av trappa.
Vi tok en kjapp tur innom utsiktplatået ved Fjellheisen. Men her vrimlet det av folk, så vi gikk videre oppover i terrenget. Anbefaler dette, da de færreste gjør dette, og man unngår dermed alle turistene.
Utsikten ble også bedre og bedre jo lenger oppover vi kom.
Lyset endret seg jo også utover kvelden, jo nærmere vi kom midnatt. Her har vi panoramautsikt mot Tromsdalstinden som vi planla å bestige dagen etter.
Videoen viser at her gikk man ikke i kø, og en fantastisk fin utsikt.
Så er vi oppe ved Vindfløya:
Flotte midnattssol på Vindfløya. Derifra er det kort vei opp til Fløya. På Fløya var vi helt alene, ingen andre som tok turen opp dit. Det bør en gjøre en slik fin sommerkveld.
Fløya, ca 200 høydemetre over Fjellstua/Fjellheisen. Fløya ligger på 671 moh. De spisse fjellene på Kvaløya lager en nydelig horisont.
Vakkert!
Turen nedover igjen var som å gå i en eventyrverden. Vi tok en liten avstikker innom Steinbøhytta. Verdt et besøk på en fin dag eller kveld som dette.
Steinbøhytta ble restaurert på 1980-tallet, og er oppkalt etter Erling Steinbø, som var en av stifterne av Tromsø Turistforening, som i dag er Troms Turlag.Fjellheisen med fargesprakende himmel over seg. Hurtigruta er på vei inn til kai i Tromsø.FjellheisenVi tok trappene ned også.
Margunn´s turdagbok 