Går en et godt stykke over Fjellheisen, møter en først Vindfløya, og enda ett stykke lenger opp, er Fløya. Vi la merke til at de fleste stoppet ved Vindfløya, men anbefaler å gå hakket lenger opp. Da er du på Fløya, og helt alene i terrenget.
Vi starta seint utpå kvelden. Planen var livets første fjelltur i midnattsol. Og jammen blei det en kveld med de beste forhold.
Vi parkerte ved Fjellheisen. Derifra gikk vi til enden av Fløyvegen hvor sherpatrappene starter. Derifra går det relativt bratt oppover Fjellaksla på fine trappetrinn. Anslagsvis 330 høydemetre opp til Fjellstua og utsiktsplatået.
Utsikten er fin underveis. Etter en halvtimes tid er vi på toppen av trappa.
Vi tok en kjapp tur innom utsiktplatået ved Fjellheisen. Men her vrimlet det av folk, så vi gikk videre oppover i terrenget. Anbefaler dette, da de færreste gjør dette, og man unngår dermed alle turistene.
Utsikten ble også bedre og bedre jo lenger oppover vi kom.
Lyset endret seg jo også utover kvelden, jo nærmere vi kom midnatt. Her har vi panoramautsikt mot Tromsdalstinden som vi planla å bestige dagen etter.
Videoen viser at her gikk man ikke i kø, og en fantastisk fin utsikt.
Så er vi oppe ved Vindfløya:
Flotte midnattssol på Vindfløya. Derifra er det kort vei opp til Fløya. På Fløya var vi helt alene, ingen andre som tok turen opp dit. Det bør en gjøre en slik fin sommerkveld.
Fløya, ca 200 høydemetre over Fjellstua/Fjellheisen. Fløya ligger på 671 moh. De spisse fjellene på Kvaløya lager en nydelig horisont.
Vakkert!
Turen nedover igjen var som å gå i en eventyrverden. Vi tok en liten avstikker innom Steinbøhytta. Verdt et besøk på en fin dag eller kveld som dette.
Steinbøhytta ble restaurert på 1980-tallet, og er oppkalt etter Erling Steinbø, som var en av stifterne av Tromsø Turistforening, som i dag er Troms Turlag.Fjellheisen med fargesprakende himmel over seg. Hurtigruta er på vei inn til kai i Tromsø.FjellheisenVi tok trappene ned også.
Det er ikke til å unngå å se når man står nede i Svolvær – fjellet Fløya som ruver over byen og den enda mer karakteristiske Svolværgeita. Djevelporten passerte vi underveis, før vi tok fatt på den siste kneika opp og ut ytterst på Fløya. Denne turen var skikkelig tøff, vil tro de med verst høydeskrekk gir seg ved Djevelporten. Jeg likte denne turen skikkelig godt. Den er gradert svart på skiltene. Er man vant med å gå tur i bratt terreng, er dette ikke noe problem. Forutsetningen er at det er tørt i terrenget.
Været var upåklagelig fint! Blå himmel, litt skyer, sol, sikt så langt man kunne se, flau vind og gradestokken viste et lite stykke over 20 grader, aldri for varmt. Perfekt turvær – og jeg følte meg skikkelig heldig når vi våkna til dette og denne turen stod på dagsplanen vår. Stien var tørr og fin. Her vil jeg tro det er vanskelig når det er vått i terrenget. Lite folk ute på denne ruta var det også. Vi gikk aldri i kø og det var lange strekk mellom hver gang vi traff på noen. Anbefaler virkelig Lofoten før høysesongen setter inn.
Flotte trappetrinn, der det gikk bratt oppover.
Første del er tilrettelagt med sherpatrapper – Djeveltrappa. Her er det lettgått, men bratt. Utsikten er flott allerede her, og vi kunne følge med på de som klatret Svolværgeita.
Det klatres på Svolværgeita
Oppå høyden over sherpatrappene, går det over i sti, vegetasjonen åpner seg opp og det flater greit ut på enkelte partier. Flere fine utsiktspunkter underveis. Vegetasjonen er tydelig preget av mye bruk. Her kommer også fjellformasjonen Frosken til syne.
Frosken – turen går innom denne og videre inn og oppover. Fin utsikt fra Frosken – her er det lett å se at terrenget er bratt. Før siste stigning opp til Djevelporten, er det et stikryss – her er det altså 2 veier til Rom. Vi valgte å gå opp til Djevelporten først, så tok vi ura ned fra Fløya. Et greit valg, tror jeg.
Oppe ved Djevelporten, skjønner vi lett hvorfor denne steinformasjoner har fått dette navnet. Steinen er kilt fast over juvet. Turfolk går utpå og tar sine obligatoriske bilder. Vi kjente at vinden kom «rushende» opp juvet og at det føltes for risikabelt å gå ut på steinen. Flere valgte det samme. Men noen gikk altså ut på, og det var nervepirrende å se på.
Vindkastene som kom opp juvet, var godt kjennbare, så vi holdt oss trygt innpå kanten. Utsikten fra Djevelporten er helt upåklagelig. Utsikten østover fra høyden rett over Djevelporten.
Fra Djevelporten ser vi at stien videre endrer karakter, mye brattere, og smalere. Terrenget er luftig, vi gikk langs fjellryggen bortover. Flotte utsikt. Ved toppunktet ligger Svolvær rett under oss og Vestfjorden rett ut. Det var holmer, øyer og fjell som ruvet rundt oss. Sjekk bildene!
Blåtinden i bakgrunnen. Fløya – videre gikk vi ut til tuppen av fjellet en ser bak oss her.
For å komme helt ytterst på Fløya, var det en smal passasje som jeg måtte forsere. Her måtte jeg bruke hendene, å klatre opp en ca 3 meter bred «rygg». Ivar stod over, og tok heller bilder:
Bilder av utsikten, tatt fra helt ytterst på Fløya:
Turen ned gikk riktig så radig! Stort sett samme vei ned, men første del ned tok vi utenom Djevelporten, altså relativt rett ned til stikrysset rett før oppstigningen til Djevelporten.
På bildet under har Ivar begynt på returen. Det viser ikke så godt på bildet, men her er det bratte fjellsider ned på begge sider. I steder for å følge åskammen bortover og tilbake til Djevelporten, gikk vi ura ned til venstre. Det er bratt nedstigning uansett hvilken rute en velger.
Margunn´s turdagbok 