Fjellet Mannen ligger 400 moh. Turen er kort, men bratt. Det er flere luftige partier. Vi parkerte ved Hauklandstranda, her er det stor tilrettelagt parkeringsplass.
Det blåste godt denne dagen. Og litt regn i lufta som etterhvert ikke ble noe mer av. Sola kom fram og det ble en skikkelig fin tur. Når utsikten er som her, skal det lite til at turen ikke blir bra. Vi var litt spente på om skydekket ville sprekke, da det hang tungt over toppene i det vi startet. Men som tidligere erfart – i Lofoten endrer det seg raskt, i løpet av minutter. Vi satset på at det endret seg til det bedre – vi fikk rett.
Starten er rolig og behagelig, fra stranda og opp denne veien. Bebyggelsen på Haukland.
Oppi bakken gikk turen over på tydelig sti, og høydemeterne slukes raskt.
Grønt og fint i fjellskråningen. Himmeltinden – Vestvågøy’s høyeste topp, mot nord ligger den dekket av en skydott, samtidig som Hauklandstranda kommer til syne mot sør.Her er vi på et parti som er brattere enn det ser ut som. Utakleiv mot vest, vi er nå halvveis oppi bakken.
Toppen kommer til syne oppi bakken, og utsiktspunktene ligger på rekke og rad oppover. Se bare på dette:
Og hvor alle turistene som det er snakk om i Lofoten er, vet ikke jeg, men de var i hvert fall ikke oppå her.
For en utsikt, med strendene, fjellformasjonene og sjøen, i alle sommerens farger.
Så var det nedturen:
Ingen skydott over Himmeltinden nå. Måtte selvfølgelig ned på stranden også. Takk for turen, Ivar ❤️
Det er ikke til å unngå å se når man står nede i Svolvær – fjellet Fløya som ruver over byen og den enda mer karakteristiske Svolværgeita. Djevelporten passerte vi underveis, før vi tok fatt på den siste kneika opp og ut ytterst på Fløya. Denne turen var skikkelig tøff, vil tro de med verst høydeskrekk gir seg ved Djevelporten. Jeg likte denne turen skikkelig godt. Den er gradert svart på skiltene. Er man vant med å gå tur i bratt terreng, er dette ikke noe problem. Forutsetningen er at det er tørt i terrenget.
Været var upåklagelig fint! Blå himmel, litt skyer, sol, sikt så langt man kunne se, flau vind og gradestokken viste et lite stykke over 20 grader, aldri for varmt. Perfekt turvær – og jeg følte meg skikkelig heldig når vi våkna til dette og denne turen stod på dagsplanen vår. Stien var tørr og fin. Her vil jeg tro det er vanskelig når det er vått i terrenget. Lite folk ute på denne ruta var det også. Vi gikk aldri i kø og det var lange strekk mellom hver gang vi traff på noen. Anbefaler virkelig Lofoten før høysesongen setter inn.
Flotte trappetrinn, der det gikk bratt oppover.
Første del er tilrettelagt med sherpatrapper – Djeveltrappa. Her er det lettgått, men bratt. Utsikten er flott allerede her, og vi kunne følge med på de som klatret Svolværgeita.
Det klatres på Svolværgeita
Oppå høyden over sherpatrappene, går det over i sti, vegetasjonen åpner seg opp og det flater greit ut på enkelte partier. Flere fine utsiktspunkter underveis. Vegetasjonen er tydelig preget av mye bruk. Her kommer også fjellformasjonen Frosken til syne.
Frosken – turen går innom denne og videre inn og oppover. Fin utsikt fra Frosken – her er det lett å se at terrenget er bratt. Før siste stigning opp til Djevelporten, er det et stikryss – her er det altså 2 veier til Rom. Vi valgte å gå opp til Djevelporten først, så tok vi ura ned fra Fløya. Et greit valg, tror jeg.
Oppe ved Djevelporten, skjønner vi lett hvorfor denne steinformasjoner har fått dette navnet. Steinen er kilt fast over juvet. Turfolk går utpå og tar sine obligatoriske bilder. Vi kjente at vinden kom «rushende» opp juvet og at det føltes for risikabelt å gå ut på steinen. Flere valgte det samme. Men noen gikk altså ut på, og det var nervepirrende å se på.
Vindkastene som kom opp juvet, var godt kjennbare, så vi holdt oss trygt innpå kanten. Utsikten fra Djevelporten er helt upåklagelig. Utsikten østover fra høyden rett over Djevelporten.
Fra Djevelporten ser vi at stien videre endrer karakter, mye brattere, og smalere. Terrenget er luftig, vi gikk langs fjellryggen bortover. Flotte utsikt. Ved toppunktet ligger Svolvær rett under oss og Vestfjorden rett ut. Det var holmer, øyer og fjell som ruvet rundt oss. Sjekk bildene!
Blåtinden i bakgrunnen. Fløya – videre gikk vi ut til tuppen av fjellet en ser bak oss her.
For å komme helt ytterst på Fløya, var det en smal passasje som jeg måtte forsere. Her måtte jeg bruke hendene, å klatre opp en ca 3 meter bred «rygg». Ivar stod over, og tok heller bilder:
Bilder av utsikten, tatt fra helt ytterst på Fløya:
Turen ned gikk riktig så radig! Stort sett samme vei ned, men første del ned tok vi utenom Djevelporten, altså relativt rett ned til stikrysset rett før oppstigningen til Djevelporten.
På bildet under har Ivar begynt på returen. Det viser ikke så godt på bildet, men her er det bratte fjellsider ned på begge sider. I steder for å følge åskammen bortover og tilbake til Djevelporten, gikk vi ura ned til venstre. Det er bratt nedstigning uansett hvilken rute en velger.
I ytterkanten av Lofotodden nasjonalpark, ligger to av Lofotens mest besøkte turmål. Ryten og Kvalvika strand, det er umulig å nevne den ene uten den andre. Sjekk bildene, denne turen er skikkelig bra!
Dagen i dag bøy på alle typer vær, det er nå helt sikkert. Fra morgningen av var der lav tåke, så da kjørte vi til Nusfjord først for sightseeing der. Sola kom og skimt av blå himmel, så da kjørte vi ut til Flakstad for å prøve oss på Ryten.
Yttersand
Ryten kan nås fra flere steder, vi gikk fra første og beste parkering, en liten parkeringsplass på Strandveien før Yttersand. Ryten ligger på 543 moh.
Stadig oppover og fin utsikt utover Over heia og etterhvert kommer første glimt av Kvalvika.
Det er lett å la seg fascinere av den flotte utsikten ned til Kvalvika mens man går opp Ryten.
Det var en skikkelig fin og lettgått tur. Åpent og oversiktlig terreng. Gode utsiktspunkter underveis. I de siste bakkene opp til Ryten startet det å regne litt, dermed bestemte vi oss for å droppe turen ned til Kvalvika. Rett før toppen ble vinden så sterk at det nesten ble vanskelig å stå oppreist. Vi var rimelig kjappe på toppen. I tillegg var det tåkete. Med en gang vi kom rett nedenfor toppen, merket vi ikke vinden.
Flott utsikt! Sterk vind, såpass at vi brukte kun 30 sekund helt øverst, og tok med oss 2 unge jenter nedover, slik at de ikke skulle blåse over kanten….
På vei ned gikk vi innom Fredvanghytta. Flott utsikt utover Yttersand herifra.
Skjønner godt at det må mange kjettinger til for å holde bygninger på plass her. Fra Fredvanghytta er det fin utsikt ned til stranda på Yttersand. På vei ned fra hyttaVi kjøpte med oss bakverk fra Hansines bakeri i Nusfjord tidligere på dagen. De har trolig Norges største steinovn fra 1877. Denne kanelsnurren med vaniljekrem smakte fortreffelig i slutten på turen vår! Fantastiske tur til tross for litt regn og vind
Første fjelltopp i Lofoten skulle bestiges. For en start det ble på oppholdet vårt i Lofoten! Kjøreturen ut til Reine i seg selv er et eventyr. (legger ved noen bilder helt til slutt fra kjøreturen Leknes-Reine).
Vi parkerte sentralt i Reine, og gikk derifra til startpunktet for turen. Det var ingen tvil om hvor vi skulle gå. Vi såg målet ruve over fiskeværet, samt vi var ikke de eneste som hadde tenkt oss til topps. Dette er nok det mest besøkte fjellet i Lofoten, men siden vi ikke hadde nådd høysesongen enda, gikk vi absolutt ikke i kø denne dagen.
På vei fra Reine, var det liten tvil om hvor vi skulle. Målet i sikte fra første skritt. Fra Reine til der sherpatrappene starter, er det én km å gå. Dressed for success!På vei ut av Reine sentrum, er det bare å snu seg og nyte synet av fiskeværet og fjellene rundt.
Det er flotte sherpatrapper hele veien opp, totalt ca 1700 trappetrinn. Turen er relativt bratt, men her er det såpass tilrettelagt, at høydemetrene spiste vi raskt. Ikke glem å se deg tilbake mens du går opp! Det er bygd inn mange fine stoppesteder å ta en pause på underveis.
1,7 km trappetrinn – hele veien opp Det er brattere enn det kommer fram på bildene. Jakkene måtte vi fort ta av. Fantastisk utsikt underveis Veien som snirkler seg langs kysten ut til Å. Langt ned…
Vi gikk opp til «turisttoppen» og litt til. Tåka lå over oss, så vi stoppa der. Man skal ha respekt for høydene her, det gjelder å ikke trå feil på de utsatte punktene. Bare to dager etter vi var der, fallt en turist i døden fra samme sted som vi stod. Vinden var svært merkbar der oppe, og den tar tak i en, så her må man være fokusert hele tiden.
Wow-følelsen kom umiddelbart. Se på dette! Flott utsikt inn Kjerkefjorden.
På Reinebringen fikk vi virkelig oppleve det magiske Lofoten, tåka kom/gikk raskt. Denne dagen lå tåka rundt fjelltoppene, så vi fikk en flott utsikt som må oppleves. Fjord og spisse fjell – magisk!
Reinevatnet nede til venstre.
Vi stoppet på den lille øya Sakrisøy etterpå, der spiste vi den beste fiskesuppen på Anitas Sjømat. Verdt å få med seg. Øye ses på bildene over.
Så var det å ta trappene ned igjen! Det gikk relativt raskt, men her måtte vi følge godt med, ville jo helst ikke «stupe kråke» ned her.
Fiskeværet Reine
Turen anbefales virkelig pga den storslåtte utsikten over Reinefjorden, Vestfjorden og fjellene på Moskenesøya.
Reine, takk for meg! Always in my heart! ReineFiskesuppe hos Anita’s sjømat på Sakrisøy er verdt et besøk.
Margunn´s turdagbok 