Kvaløya er fastlands-Norges 5. største øy. Brosmetinden ligger på «baksiden» av Kvaløya ved Rekvik og Tromvik, ca 40 minutters kjøring fra Tromsø.
Også kalt for Brosmortinden, kjært barn har som kjent mange navn. Her gikk vi samme vei opp/ned. Turen er ikke krevende, men man får likevel godt betalt i spektakulær utsikt fra kanten av ryggen oppover.
På Rekvikeidet er det stor parkeringsplass. Herifra er turen slak og med jevn/fin stigning.Ingen tvil om hvor man skal gå. Her trengs ingen merking.Fin utsikt ned til Rekvikvatnet og ned til Tromvik.Fornøyd med dagens tur og det fine været Nord-Norge byr på.Skamtinden og Ersfjordtraversen bak meg.
Sessøya og Håja ligger rett utenfor. Håja er den karakteristiske øya en ser utenfor Sommerøya. Bratte stup langs ryggen oppover. Ivar på vei oppover mot fortoppen, en «luretopp». Går man ytterligere til neste topp så er den noe høyere, på 525 moh. Man ser det tydelig på de neste 2 bildene.Luftig og åpent ut til storhavet. Grønnland neste fastland rett ut.Tydelig sti bort til topppunktet. Nydelig utsikt ned til den lille bygda Tromvik. Brosmetinden 525 moh Fjellet har navnet sitt etter steinura under, og denne ura er Brosmora, og navnet er sett sammen av ordet brosme og or = ur. Denne ura går stupbratt ned i havet, og tett ved land er havet 123 meter dypt, og brosma som liker seg på dypt vann står og lurer nede i havet mellom steinene i ura. Derav navnet på fjelltoppen.Sørtinden ruver nord fôr Brosmetinden. Vi har startet på returen. Så var det bare å tusle tilbake til bilen. For en fin tur.
På kjøreturen til/fra Tromsø, var det mye fin natur å se:
Lang tur? Ja! Tung tur? Ja! Fin tur? Ja, så absolutt!
Dette bildet er tatt kvelden før, da vi var på vei opp Fløya. Den humpen der, er Tromsdalstinden. Siden vi kom til Tromsø by, har den ruvet der borte i øst fra bybildet, man ser den hele tiden. Den ser jo egentlig overkommelig å bestige – og det er den også. Men den koster litt krefter, det er mange bratte stigninger som skal forseres før man er ved toppvarden.
Tromsdalstinden 1238 moh – Tromsø sitt byfjell, tromsøværinger kaller den bare for «Tinden». Den ligger innerst og nord i Tromsdalen.
Vi parkerte rett innenfor TUIL Arena/idrettsparken. Her var det godt tilrettelagt parkering for oss turgåere. Ulempen er at man må gå 4 km på grusvei innover Tromsdalen til man kommer over i terreng. Fordelen er at man får mange skritt i beina. Har man sykkel kommer man raskt til stistart i terrenget, men det hadde ikke vi. Så da var det bare å ta beina fatt.
Grusveien er fin å gå på. Målet såg vi langt der framme, og ikke minst langt der oppe. Selve toppunktet gjemte seg inni tåka. Vi hadde tro på at den ville lette, værmeldingen var svært god.Storbjørka som falt i 1994. Stistart ut i terrenget starter like ved. Ved stistart måtte vi krysse Tromsdalselva. I første del av turen gikk vi gjennom en fin bjørkeskog. Snart gjennom skogen. Over tregrensa og en pust i bakken. Det var en svettefest i god varme.
Det var jevn og grei stigning oppover. Vi er her godt over tregrensa og de virkelige motbakkene kom til syne.
Denne første gode stigningen vi har foran oss her, er på godt 300 høydemeter. Terrenget er mye brattere enn det ser ut som på bildet.Allerede nå fin utsikt ned mot Tromsø by og tindene på Kvaløya. Et hjemmelaga skilt forteller oss at vi er på rett spor. Ivar tar fatt på første gode motbakke, i «baris», for varmt for t-skjorte.Utsikten må nytes underveis
Vi gikk det som er sommerruta opp til Tromsdalstinden. Etter den første ganske så bratte stigningen, kom det rå fjellandskapet fram. Terrenget er bratt og brutalt.
Herifra startet det nok en bratt stigning, med bratte stup rett ned, som følgende video viser. Terrenget var tørt og fint, og stien godt unna kanten. Trygt å gå.
Her har vi gått helt fra bebyggelsen som skimtes nedi dalen, så absolutt et godt stykke og mye stigning. Her er vi kommet såpass høyt opp at vi ser fjordene på sørsiden, Ramfjorden og Balsfjorden.
Det var et steinete terreng siste delen, og etter litt kravling og hopping fra stein til stein, kom toppvarden til syne. Endelig på 1238 moh.
Tromsdalstinden 1238 moh God utsikt ned til bysenteret i Tromsø og tindene på Kvaløya. På toppen er det et flott rundskue der en blant annet kan se Lyngsalpene i øst, bysenteret i Tromsø i nordvest og storhavet i nord og vest.
Etter å ha brukt litt tid på toppen og fått i oss energi, tok vi fatt på returen. Den gikk videre ned sørryggen mot Salen. Deretter fra Salen ned Grønnbakken til Tromsdalselva (vinterruta). Dermed blei det en flott rundtur i et fantastisk terreng.
Mye flott utsikt på vei ned sørryggen av Tromsdalstinden. Se bare her:
Hamperokken under min høyre arm. Ramfjorden med Nordbotn og Sørbotn til venstre i bilde. Balsfjorden mot høyre. Vi gikk forbi disse spesielle fjellformasjonene på vei ned.
En enslig rein møtte vi på – en (r)einstøingHer er vi snart nede ved Salen, og vi har tilbake lagt ca 500 høydemetre nedover. Det kjennes i beina. Og enda skal vi ytterligere 700 høydemetre ned.
Grønnbakken – strekningen fra Salen og ned til Tromsdalselva var skikkelig fin – og mye brattere enn hva som kommer fram på bildene. Men det var tørt, fint og lettgått.
Her hadde vi oss en fin rast ved ett vannhull. Flere steder på denne strekningen kom vannet rett ut av jorda/bakken.
Tydeligere sti blir det vel neppe.
Grønnbakken Nede ved Tromsdalselva kunne vi se tilbake på fjellet vi gikk opp på nordvest siden, og ned på sørsiden. Til slutt gjenstod bare 4 km på grusvei tilbake til bilen. Turen kjennes godt i beina. Vi var enige om at dagen derpå skulle være hviledag.
Margunn´s turdagbok 