HUSFJELLET 635 moh

Den 30. juli 202314. mars 2026 av margunnbergpå Norge, UkategorisertLegg igjen en kommentar

Dato: 30.juli 2023
Sted: Skaland, Senja kommune
Lengde: 9 km
Gåtid: 2 t 45 min
Høydemeter: 671 m

💚 Eventyrøya Senja 💚

Dette er en utrolig flott tur i et eventyr av et landskap. Den ligger høyt oppe på lista over samtlige turer jeg har gått. Jeg vil også si det er en lettgått tur.

Turen starter fra Berg kirke, staselig navn for meg og min mann. Starten av turen går rett gjennom en eng av ville kattehale blomster.

Deretter snirkla det seg oppover bjørkeskogen, til terrenget åpna seg i Sommardalhaugen.

Først på grusvei, deretter over på sti oppover skogen.

På vei ut av skogen kommer det fin utsikt ut mot Bergsøyan og Bergsfjorden.

Over tregrensa åpner Sommardalen seg.

Åpent landskap – og man ser toppen der framme. Her går det nedover først (litt vanskelig å se på bildet), før det blir en stigning opp til et flott utsiktspunkt.

Her ser vi også også nabotoppen – Litjebrusen

Omgitt av molter og ville fjellformasjoner.

På vei opp fikk vi sikt ned til Kråkeslåttet og den fine stranda på Bøvær. Vi kjørte ut dit etter fjellturen.

Vakre omgivelser å gå i – meget behagelig temperatur var det også denne dagen.

Etter å ha gått opp første kneika fra Sommardalen, åpenbarer det seg en fantastisk utsikt ut mot Okshornan.

Fra dette punktet ser vi opp mot toppen og den stupbratte østryggen. Et flott skue.

Fin utsikt ned til Steinfjorden og der vi nettopp kjørte på vei ut mot Skaland.

Makalause omgivelser

Mer steinete terreng opp mot toppen.

Toppskiltet på 635 moh står et godt stykke fra ut dit det er naturlig å avslutte turen. Hva grunnen er, vet jeg ikke. Men utsikten ble bedre da vi gikk lenger opp og ut.

Selvfølgelig gikk vi helt ut på ytterste topp.

Da måtte vi gå på en egg utover. Og siste bit var litt klyving – først litt ned, deretter opp.

Utsikten er ganske så fantastisk. Norskehavet rett ut.

Okshornan rett fram.

Steinfjorden

Tungeneset til høyre i bildet. Det er her «alle» stopper for å ta bilde av Okshornan.

Ikke rart jeg ikke klarer å stoppe å smile her oppe. Utsikten er veldig fin.

Litjebrusen og Storbrusen rett fram.

Her har vi startet turen ned igjen, bildet er tatt fra det ytterste partiet hvor det føltes litt luftig.

Vi tok en liten avstikker ut til en «pynt» hvor vi hadde en liten pause. Selve det ytterste toppunktet er veldig lite og trangt, og selv om utsikten er veldig fin der oppe, så må man «gjøre seg ferdig» og la andre turfolk få slippe til.

Det var kanskje vel så fin utsikt på nedturen.

Vi avsluttet denne fine dagen med en tur ut til Bøstranda på Bøvær.

Og et obligatorisk stopp på Tungeneset:

Takk, Ivar 💙 for nok en flotte turdag.

BROSMETINDEN 525 moh

Den 27. juli 202324. januar 2026 av margunnbergpå NorgeLegg igjen en kommentar

Dato: 27. juli 2023
Sted: Kvaløya, Tromsø kommune
Lengde: 5 km
Gåtid: 1,5 time
Høydemeter: 320 m

Kvaløya er fastlands-Norges 5. største øy. Brosmetinden ligger på «baksiden» av Kvaløya ved Rekvik og Tromvik, ca 40 minutters kjøring fra Tromsø.

Også kalt for Brosmortinden, kjært barn har som kjent mange navn. Her gikk vi samme vei opp/ned. Turen er ikke krevende, men man får likevel godt betalt i spektakulær utsikt fra kanten av ryggen oppover.

På Rekvikeidet er det stor parkeringsplass. Herifra er turen slak og med jevn/fin stigning.

Ingen tvil om hvor man skal gå. Her trengs ingen merking.

Fin utsikt ned til Rekvikvatnet og ned til Tromvik.

Fornøyd med dagens tur og det fine været Nord-Norge byr på.

Skamtinden og Ersfjordtraversen bak meg.

Sessøya og Håja ligger rett utenfor. Håja er den karakteristiske øya en ser utenfor Sommerøya.

Ivar på vei oppover mot fortoppen, en «luretopp». Går man ytterligere til neste topp så er den noe høyere, på 525 moh. Man ser det tydelig på de neste 2 bildene.

Luftig og åpent ut til storhavet. Grønnland neste fastland rett ut.

Nydelig utsikt ned til den lille bygda Tromvik.

Fjellet har navnet sitt etter steinura under, og denne ura er Brosmora, og navnet er sett sammen av ordet brosme og or = ur. Denne ura går stupbratt ned i havet, og tett ved land er havet 123 meter dypt, og brosma som liker seg på dypt vann står og lurer nede i havet mellom steinene i ura. Derav navnet på fjelltoppen.

Så var det bare å tusle tilbake til bilen. For en fin tur.

På kjøreturen til/fra Tromsø, var det mye fin natur å se:

Takk for turen, Ivar 💙

Herifra kjørte vi videre til vakre Sommarøya 💚

TROMSDALSTINDEN 1238 moh

Den 25. juli 202324. januar 2026 av margunnbergpå NorgeLegg igjen en kommentar

Dato: 25.juli 2023
Sted: Tromsdalen, Tromsø kommune
Lengde: 20 km
Gåtid: 6,5 time
Høydemeter: 1300 m

Lang tur? Ja! Tung tur? Ja! Fin tur? Ja, så absolutt!

Dette bildet er tatt kvelden før, da vi var på vei opp Fløya. Den humpen der, er Tromsdalstinden. Siden vi kom til Tromsø by, har den ruvet der borte i øst fra bybildet, man ser den hele tiden. Den ser jo egentlig overkommelig å bestige – og det er den også. Men den koster litt krefter, det er mange bratte stigninger som skal forseres før man er ved toppvarden.

Tromsdalstinden 1238 moh – Tromsø sitt byfjell, tromsøværinger kaller den bare for «Tinden». Den ligger innerst og nord i Tromsdalen.

Vi parkerte rett innenfor TUIL Arena/idrettsparken. Her var det godt tilrettelagt parkering for oss turgåere. Ulempen er at man må gå 4 km på grusvei innover Tromsdalen til man kommer over i terreng. Fordelen er at man får mange skritt i beina. Har man sykkel kommer man raskt til stistart i terrenget, men det hadde ikke vi. Så da var det bare å ta beina fatt.

Grusveien er fin å gå på. Målet såg vi langt der framme, og ikke minst langt der oppe. Selve toppunktet gjemte seg inni tåka. Vi hadde tro på at den ville lette, værmeldingen var svært god.

Storbjørka som falt i 1994. Stistart ut i terrenget starter like ved.

Ved stistart måtte vi krysse Tromsdalselva.

I første del av turen gikk vi gjennom en fin bjørkeskog.

Over tregrensa og en pust i bakken. Det var en svettefest i god varme.

Det var jevn og grei stigning oppover. Vi er her godt over tregrensa og de virkelige motbakkene kom til syne.

Denne første gode stigningen vi har foran oss her, er på godt 300 høydemeter. Terrenget er mye brattere enn det ser ut som på bildet.

Allerede nå fin utsikt ned mot Tromsø by og tindene på Kvaløya.

Et hjemmelaga skilt forteller oss at vi er på rett spor.

Ivar tar fatt på første gode motbakke, i «baris», for varmt for t-skjorte.

Vi gikk det som er sommerruta opp til Tromsdalstinden. Etter den første ganske så bratte stigningen, kom det rå fjellandskapet fram. Terrenget er bratt og brutalt.

Herifra startet det nok en bratt stigning, med bratte stup rett ned, som følgende video viser. Terrenget var tørt og fint, og stien godt unna kanten. Trygt å gå.

Her har vi gått helt fra bebyggelsen som skimtes nedi dalen, så absolutt et godt stykke og mye stigning.

Her er vi kommet såpass høyt opp at vi ser fjordene på sørsiden, Ramfjorden og Balsfjorden.

Det var et steinete terreng siste delen, og etter litt kravling og hopping fra stein til stein, kom toppvarden til syne. Endelig på 1238 moh.

God utsikt ned til bysenteret i Tromsø og tindene på Kvaløya.

På toppen er det et flott rundskue der en blant annet kan se Lyngsalpene i øst, bysenteret i Tromsø i nordvest og storhavet i nord og vest.

Etter å ha brukt litt tid på toppen og fått i oss energi, tok vi fatt på returen. Den gikk videre ned sørryggen mot Salen. Deretter fra Salen ned Grønnbakken til Tromsdalselva (vinterruta). Dermed blei det en flott rundtur i et fantastisk terreng.

Mye flott utsikt på vei ned sørryggen av Tromsdalstinden. Se bare her:

Ramfjorden med Nordbotn og Sørbotn til venstre i bilde. Balsfjorden mot høyre.

Vi gikk forbi disse spesielle fjellformasjonene på vei ned.

En enslig rein møtte vi på – en (r)einstøing

Her er vi snart nede ved Salen, og vi har tilbake lagt ca 500 høydemetre nedover. Det kjennes i beina. Og enda skal vi ytterligere 700 høydemetre ned.

Grønnbakken – strekningen fra Salen og ned til Tromsdalselva var skikkelig fin – og mye brattere enn hva som kommer fram på bildene. Men det var tørt, fint og lettgått.

Her hadde vi oss en fin rast ved ett vannhull. Flere steder på denne strekningen kom vannet rett ut av jorda/bakken.

Tydeligere sti blir det vel neppe.